Året er 2130. Astronomene oppdager en uvanlig asteroide, den får nummeret 31/439. Den har bane rett mot sola og dessuten en usedvanlig regelmessig sylindrisk form. Etter hvert som asteroide 31/439 blir tydeligere i teleskopene, ser man at den er gigantisk: Femti kilometer lang, ti kilometer i omkrets og sylinderformen er helt perfekt. Asteroiden er et fremmed romskip, eller en slags kunstig planet. Man døper den Rama etter den indiske guden. Så drar man ut til den i et romskip, får bekreftet at den er hul, finner en åpning i skroget og kommer seg innenfor.
  ”Rendezvous with Rama” av Arthur C. Clarke handler som ”Piknik i veikanten” om at vi får besøk av en fremmed sivilisasjon. Men bare solsystemet vårt denne gangen; ikke selve jordkloden.
   Til å begynne med virker Rama kald og livløs, forlatt. Men ettersom den nærmer seg sola, våkner den til liv, som et slags gigantisk kosmisk egg som ruges ut av heten fra vår sol.
   Inne i Rama oppstår det en atmosfære. Kjemiske reaksjoner settes igang. Vinder begynner å blåse. Et enormt vannbassseng, et ”hav”, yrer snart av mikroorganismer. Krabbelignende biologiske roboter begynner å utføre et slags arbeid rundt omkring i romskipet.
   Men her, som i brødrene Strugatskijs Soner, forblir det som foregår en gåte. Det er ingen tvil om at Rama er skapt av en sivilisasjon svært overlegen vår egen. Men hvem er de? Og hvorfor har de kommet til vårt solsystem?
   Inne i Rama blir romfarerne vitne til en spektakulær oppvisning av avansert teknologi, ingeniørkunst og arkitektur.
   Når Rama fyrer motorene og gjør en kursendring, håper vi at det er fordi den vil legge seg i bane rundt sola, og bli en ny planet i solsystemet, innenfor Merkur – at vi på den måten får permanent kontakt med en fremmed og ytterst avansert sivilisasjon -- men Rama suser forbi sola, lar seg slynges ut i det store intet, i retning Den Magellanske Sky i stjernebildet Orion. Den har bare avlagt oss et kort besøk, som en slags kosmisk bie drukket nektar fra vår sol, før den flyr videre.
   ”Ramanerne” hadde benyttet vårt solsystem som en bunkringsplass, en bensinstasjon. De hadde oversett oss fullstendig på vei til et annet og mye viktigere oppdrag.