Jeg trodde jeg ville komme fortere fram ved å ta noen småveier over bondebygda, men nå var jeg ikke lenger helt sikker på hvor jeg var. Veiene var humpete og dårlige, og bilen min, en rusten 68-modell, var langt ifra til å stole på. Det var fredag ettermiddag seint i november, tusmørkt og kuldegrader. Nesten ingen andre biler var å se, og like etter at jeg hadde passert et skilt det sto "Femark 8 km" på, begynte motoren å koke. Røyken veltet opp fra motorrommet. Jeg så ikke veien foran meg. Jeg bannet, svingte inn, slo av tenninga og fikk med et svare strev åpnet panseret fordi gummilistene var frosset fast. Dampen slo meg i ansiktet som fra ei gryte fosskokende poteter, men det luktet svidd gummi og brent olje, og da jeg hadde viftet røyken vekk, så jeg at et av rørene i kjølesystemet var sprukket.

Jeg rettet ryggen og så meg rundt. Når passerte jeg sist en bensinstasjon? Ikke på en god stund. Da var det en mulighet for at det ikke var så langt til neste.

Jeg tenkte at det beste ville være å begynne å gå, i håp om at neste bensinstasjon ikke lå så langt unna, men så fikk jeg øye på et lite gult hus med en rotete hage i skråningen opp fra veien. Det lyste gult og mildt fra stua. Jeg var kald på hendene allerede, jeg gned dem mot hverandre mens jeg holdt dem inne i det varme motorrommet. Slik sto jeg lenge mens jeg lurte på om jeg skulle sette opp en varseltrekant. Jeg så ingen grunn til det, dessuten lå den under alt rotet i bagasjerommet, så jeg smekket igjen panseret og gikk med lange skritt opp den ruglete stien til huset.