"Enger er en god håndverker - både språklig og gjennom hans presise blikk for konkrete og ubetydelige detaljer. I Solformørkelse er det først og fremst gjennom dette litterære håndverket at kvalitetene og betydningene trer fram . - i et spill som på sitt beste både er gåtefullt og slående enkelt."
INGRID NIELSEN, BERGENS TIDENDE

"Neste gang tar vi med myggspray," sa jeg mens jeg gned et stort hovent stikk på skinnleggen.

"Det hjelper ikke. Her er det både knott og flått og en masse andre udyr myggsprayen ikke biter på," sa Ingolf og vippa ut ei svart bille som var på vei inn i øret hans.

Ei brei stripe sollys falt gjennom tretoppene og ned på vraket. Det ble liv i insektsvermen som hadde fulgt med inn på land. Vraket var som insektenes planet, tenkte jeg, og nå var planeten deres brakt ut av bane. Inne i de morkne stokkene yngla det sikkert av larver. Der lå også dronningene, lange gjennomskinnelige pølser med slapt skinn som lik en maskin på en eller annen fabrikk klekka ut egg etter egg. Ut av eggene krøp blinde larver. De lå og vred seg i sitt eget slim i de fuktige porene og hulrommene i treverket. Deretter spant de en tråd, hengte seg opp i en kvist og puppa seg. Noen dager seinere krøp de ut av kokongen, blåste seg opp og lot brisen tørke vingene. De letta og ble en del av den svarte svermen der alle jakta på hverandre og åt hverandre i følge jungelens harde lov. Noen ble spist med en gang, andre fikk leve en hel sommer og frøs ihjel på høsten. Atter andre krøp ned i varme hull i mudderet og overvintra. Noen ble klaske ihjel av oss. Vraket ligna sjøl et insekt, ei enorm bille eller en kakerlakk som var blitt tråkka istykker av en kjempes fot, et insekt fullt av insekter.