Sagt om boka:

TID OG RO

UTDRAG FRA ROMANEN  

(J.W.Cappelens Forlag 2001 )

Han faller i tanker om artikkelen han skulle skrive. Det skulle bli et essay, en betenkning omkring Apollo 13 og hvordan vår forestillingsverden, vårt forhold til teknologien, vår tro og skepsis til den, ville ha vært annerledes, dersom de tre astronautene ikke hadde kommet velberget tilbake til jorden. Han ønsket å spekulere omkring hvilke religiøse, idéhistoriske, (vitenskaps-)filosofiske og ikke minst politiske implikasjoner en totalt mislykket redningsoperasjon ville ha fått; det vil si dersom romkapselen hadde kommet ut av kurs og havnet i bane rundt en av kjempeplanetene; Jupiter, Saturn, Neptun eller Uranus, eller forsvunnet ut av solsystemet. Sånn som det gikk, ved at de tre astronautene,  forfrosne og utslitte, den ene av dem med en alvorlig nyreinfeksjon, men velberget tross alt, kom seg tilbake til jorden, endte det hele jo som et helteepos; den mest kompliserte redningsoperasjonen noensinne fikk et lykkelig utfall. Men hvis det ikke hadde gått slik? tenker Djerv Josen og nikker for seg selv. Hvis Apollo 13 hadde seilt av sted ut i det kosmiske tomrom, eller endt opp i en ørkesløs bane rundt for eksempel isgiganten Neptun? For ham var det åpenbart at det ville ha dannet seg religiøse og mytiske kulter omkring Apollo 13. Og det ville neppe blitt flere Apolloferder. I tillegg ville Apollo 13 vært nær ved å overskygge Apollo 11 som den mest vidgjetne reisen i Apolloprogrammet. Det var idéen hans; han ville forestille seg og fremstille for leserne en verden og en epoke han mente ville se helt annerledes ut dersom Apollo 13 hadde endt som en forgapt fiasko, en verden som kollektivt ville måtte fortrenge en av teknologien og fremskrittets største fiaskoer, for at fremskrittstenkningen skulle kunne fortsette. En original tanke, et originalt konsept, mente han. Hvis artikkelen ble god ville den styrke hans kandidatur til en mer permanent stilling i det populærvitenskapelige magasinet Pi, og han ville kanskje så smått om senn kunne takke for seg på bensinstasjonen.

   Han hadde tenkt å innlede artikkelen, eventuelt som en form for ingress, med å skildre en far og en sønn, det kan være Djerv Josen selv og sønnen Helge Andreas når han er blitt, la oss si, åtte-ni år gammel: Far og sønn står ute en stjerneklar natt og kikker opp mot stjernene. De beundrer Månen og dens klare gule lys, sjatteringene på månens overflate som med velvilje og forestillingsevne kan fåes til å ligne et ansikt. Faren (evt. Djerv Josen) sier slett ikke:

    "Tenk, gutten min, der oppe har mennesket vært, en mann som het Neil Armstrong var det første mennesket på månen. Han reiste dit, sammen med to andre astronauter, i juli i 1969, lenge før du ble født, da jeg var en gutt på din alder."

    I stedet fokuserer faren på det tomme rommet mellom stjernene, og han sier:

   "Der ute et sted, gutten min, svever de tre astronautene Lovell, Swigert og Haise, de som aldri vendte tilbake til jorden."

    "Hvorfor ikke det da, pappa?" spør gutten.

    "Fordi det skjedde en ulykke."

    "Hva slags ulykke da? Kolliderte de?"

    Og faren svarer:

    "Nei, en oksygentank eksploderte. Romskipet gikk i stykker."

    "Kan de ikke sende ut et annet romskip og taue dem tilbake? Akkurat som når en bil kjører i grøften," undrer gutten.

    "Som en slags Falken i rommet, mener du?" sier faren og smiler skjevt.

   "Ja," sier guttungen.

   "Nei, det er umulig," svarer faren. "De er for langt borte. Hundre millioner kilometer."

    Artikkelen skulle være noe mer enn populærvitenskap, en sjanger som kort fortalt jo går ut på å opplyse om vitenskapelige og teknologiske nyvinninger, forskningsresultater, ny viten, for folk flest, mennesker som ikke nødvendigvis fra før har kunnskaper om teknologi og vitenskap, for den vanlige nysgjerrige og noenlunde lesekyndige borger. Djerv Josen kunne av og til føle at tidsskriftet han arbeidet for ble for banalt, han kunne godt tenke seg for en gangs skyld å heve nivået, å skrive noe for de leserne som ønsket utfordringer, en og annen artikkel som ga grobunn for litt mer vidstrakt og undrende tankevirksomhet, som aldri så lite gikk i litterær retning, han hadde ambisjoner med dette skriftstykket. Det skulle gli over i essayets sjanger, i utstrakt grad ta i bruk åpenlyse spekulasjoner og litterære virkemidler. Den kom til å bli lang, forestilte han seg, og legge beslag på noe sånt som fem sider i magasinet, bildene inkludert, men det hadde han fått carte blanche for av redaktøren, som hadde en åpen definisjon av hva et populærvitenskapelig magasin skulle være; hva det skulle befatte seg med; han lot gjerne den vitenskapelige eksaktheten vike til fordel for mer spekulative artikler med leservennlighet. For eksempel hadde han opprettet en egen avdeling viet overnaturlige fenomener, der hensikten var å avsløre all den humbug og det sjarlataneri, for ikke å si industri og kommersialisme, som florerte i disse miljøene. Han hadde bidratt til et betydelig oppsving for magasinet; både antallet abonnenter og løssalget hadde økt betraktelig siden han inntok redaktørstolen. Han var kort sagt en redaktør av den nyere skole, mer en mediemann enn en vitenskapsmann. Derfor syntes han Djerv Josens idé om en ny vri på dramaet om Apollo var aldeles utmerket. "Jeg gleder meg veldig til å lese den," var hans siste ord i telefonen da de diskuterte saken, avtalte deadline og et honorar som var en god del høyere enn vanlig, fordi det var en artikkel som krevde spesielt stor arbeidsinnsats, som det het i lønnsintruksene. Og Djerv Josen hadde virkelig fått vann på møllen.

  

Tid og ro, hadde han tenkt, der han satt foran PC'en inne på arbeidsrommet, med et glass sprudlende cola på bordet foran seg. Endelig hadde han tid og ro så det monnet. Det var lenge siden han hadde vært alene hjemme, og tiden skulle han benytte til å arbeide. Maskinen var slått på. Et blankt ark i tekstbehandleren lyste hvitt mot ham, det suste fra prosessorviften inne i PC-boksen som sto innunder skrivebordet.

   Nå hadde han altså tre-fire døgn hvor ingenting behøvde å innvirke på konsentrasjonen hans, slik støykilder bryter inn i en radiosending, eller en eneste liten ripe i en vinylplate ødelegger flyten, evighetsfølelsen, i en orgelfuge av Bach. Han strakte seg og pustet dypt. Han følte i det øyeblikket at  arbeidet var betydningsfullt, han følte yrkesstolthet, rent ut sagt, bensinstasjonen var så langt unna som overhodet mulig. Han tenkte at det han drev med var en form for folkeopplysning, at hans bidrag i det populærvitenskapelige tidsskriftet PI var med på å lyse opp i det middelaldermørket av overtro og religiøsitet som kastet skygger helt inn i vår tid, en skygge som på grunn av den senere tids oppblomstring av esoteriske retninger og nyreligiøsitet, var blitt en god del mørkere og mer vidstrakt. Med en liten lighter eller en fyrstikk står jeg i skyggen og forsøker å lyse opp. Fyrstikkblaffet får kanskje noen til å forstå, tenkte Djerv Josen. Det var kanskje patetisk, men en slik tenkemåte ga ham mot og overskudd til å gå i gang med den vanskelige artikkelen om Apollo 13, en slags pep-talk for ham selv, altså.

 

Han arbeidet ikke lenge. Ikke lenge nok, syntes han, han ble fort trett den første skrivedagen. Han skrev blant annet: "Apollo 13-ferden var nær ved å utvikle seg til en katastrofe da en av de to oksygentankene ombord eksploderte etter at astronauten Jack Swigert vred om på en bryter som aktivisere en rørepinne i tanken. Femtifem timer og femtifire minutter av romferden var forløpt. I et opptak av samtalen mellom bakkekontrollen og de tre astronautene kan man høre smellet, deretter Jim Lovell som utbryter den berømte lakoniske replikken: "Houston, we have a problem." Varsellamper som indikerte at to av de tre hovedbatteriene var ute av drift, lyste. Lovell kikker litt senere ut gjennom vinduet på venstre side. "Vi lekker noe ut i ... i rommet," rapporterer han til bakkekontrollen. "Det er en slags gass." Det var oksygen som i rasende fart strømmet ut av den andre og siste oksygentanken. Alle planer om månelanding ble skrinlagt, og da bare femten minutter gjensto av batterikapasiteten i kommandoseksjonen, ble Lovell, Haise og Swigert beordret over i månelanderen, som nå fikk fungere som livbåt. Bakkekontrollen bestemte at Apollo 13 skulle gjøre en sving rundt Månen, for å benytte månens gravitasjonskrefter til å slynge romfartøyet tilbake mot jorden; det ville koste mindre brennstoff enn om de så å si bråsnudde."

 

Da han hadde fått skildret det ytre hendelsforløpet rundt ulykken ombord i Apollo 13, følte Djerv Josen seg bare utslitt, samtidig som han var urolig i kroppen. Han reiste seg og slo et slag over gulvet. Han satte seg igjen, tok en sup av colaen, som var blitt lunken og uten kullsyre, stirret på skjermbildet med det han hadde skrevet, det var ikke helt håpløst, men det var ennå langt igjen. Han begynte på en ny setning, men ble rastløs og fikk en sterk trang til å bruke kroppen, bevege seg, til å gå ut, en spasertur; for å få frisk luft i lungene, oksygen til hjernen. Han tenkte også at han drev og omstilte seg fra en pliktmessig, rutinepreget, nesten rituell hverdag – der hans kone og sønnen, ikke minst, hadde sitt å si på hva han skulle foreta seg og hvor han måtte befinne seg til døgnets forskjellige tider; henting i barnehage, rengjøring, lytte til Tove som hadde mangt å fortelle når hun kom hjem fra en begivenhetsrik arbeidsdag. Djerv Josen lyttet mer enn gjerne, hun hadde en flott observasjonsevne, noe av et fortellertalent og hun kunne beskrive kollegene sine med en på grensen til ondsinnet ironi som kunne få Djerv Josen til å fryde seg. Men at en plutselig frihet (han fikk ikke vite at Tove hadde planlagt en slik tur før tre dager før de dro: Lisbeth, som venninnen i Tønsberg het, hadde plutselig ringt, og Tove hadde bråbestemt seg) krevde et minstemål av tilvenning, er nok mer naturlig enn unaturlig, tenkte han, og følte en viss trøst i det.

   Han klikket seg ut av tekstbehandleren og operativsystemet, og slo av PC'en, slik at den susende prosessorviften falt til ro og han plutselig hørte alle lydene rundt seg bedre; langt borte en hund som bjeffet, et maskineri, et aggregat? som vekselvis dunket og brummet dypt, en motorsykkel som akselererte hissig og giret hurtig nede på innfartsveien. Han gikk ut i gangen, tok på seg sko og jakke som han lot være åpen, knyttet et skjerf i halsen. Han hadde tenkt å drive omkring, spasere, tenke litt, det var ikke noe dramatisk i det, til roen falt over ham, til han gled inn i et mer konsentrert sinnelag og han kunne gå hjem igjen og gi seg i kast med artikkelen han i entusiastiske ordelag hadde lovet redaktøren av et ikke ubetydelig populærvitenskapelig magasin.

Så vandret han ut i den byen som hadde vært hjembyen hans i snart ti år. Det var den første skrivedagen, altså lenge før Tove ringte om kommoden og han fikk dette vanvittige innfallet. Han var fremdeles ved godt mot. Han svingte ut av borettslagets område og befant seg etter bare få hundre skritt i en forretningsgate. Det var nesten vindstille, men det duskregnet kaldt. Djerv Josen sto i denne forretningsgaten, foran en lærvareforretning og betraktet en veske i utstillingsvinduet, den var i gyllenbrunt lær, med produsentens logo eller varemerket, bokstavene MJ, hengende som et lite kobberskilt i glidelåshempen til en av sidelommene. Hvorfor ble han stående og kikke på denne vesken? Rett over og litt til side for den så han, uklart gjenspeilet i det etter alt å dømme temmelig nyvaskede utstillingsvinduet, seg selv. Og han ble brått minnet på begrensningene ved sine fysiske attributter, noe han stort sett opp gjennom årene hadde lært seg å fortrenge ved, mer eller mindre ubevisst, å unngå speil, samt ved konsekvent å oppvurdere andre sider ved mennesker enn det rent ytre; for eksempel intelligens, kunnskap og sjarm. I vinduet på lærvareforretningen så han en mann på bare 162 centimeter, spinkelt bygget, med lutende smale skuldre, en ballaktig bulende mage, et flatt, firkantet ansikt med en nese som, fordi han hadde en slags knekk omtrent midt på nesebeinet (den er nedarvet på morsiden), kunne minne om en boksernese. Det gikk faktisk noen sekunder før det slo ham at det var ham selv. Skallen virket stor og prangende på grunn av en framtredende panne og en hårmanke som var tynnslitt og pistrete, klippet i en pregløs, munkeaktig frisyre; luggen var kuttet ganske jevnt over (han hadde selv gjort det her forleden, på badet, en natt etter at Tove hadde lagt seg) høyt oppe på pannen. Det var en panne som gjorde at mange tok ham for å være intelligent. Benbekledningen besto av et par noe utvaskede lysebrune, nesten okerfargede bomullsbukser, og på overkroppen hadde han en koksgrå strikket genser i ull/nylon med grønne og mørkeblå sjatteringer samt en brun, slitt skinnjakke. Han sto og betraktet meg selv som om han var en annen, en fremmed, og som om det var noen andre som hadde kledd på ham, tenkte han. Jeg er den lille lite pene mannen i brun skinnjakke. Hvor lenge har jeg vært det? I minst åtte år har jeg vært en liten mann med brun skinnjakke. Før det var jeg penere, rettere i ryggen, slankere, hadde tykkere, mer glansfullt hår. Og før det igjen, på den tiden jeg ble kjent med Marie, tykkfallen. Men det er ikke noe du kan gjøre med det, tenkte han videre. Nå går du hjem og arbeider.

   Han ser den noe utydelige, gjennomskinnelige gjenspeilingen av seg selv gli ut av utstillingsvinduets ramme. Han velger å overse uroen som fremdeles sitrer i mellomgulvet.

   Han går videre nedover forretningsgaten, stanser foran slakterbutikken, eller kjøttvarebutikken som han mer korrekt burde kalle den, og han faller i irritable tanker om at de  som driver den er ikke slaktere som i gamle dager; de skjærer ikke hodene av dyrene og samler blodet i bøtter, de parterer dem ikke, skålder ikke griseskinnet for at busten lettere skal gå av, de får ikke inn et billass med levende lam som lager et helvetes brekende leven i bakgården, før de føres inn i slaktehallen der de avlives med et velrettet slag mot skallen, nei, de burde ikke ha lov til å kalle seg slaktere, de tar seg friheter med språket og med sannheten når de kaller seg slaktere, tenker han; dagens "slakterforretninger" får i beste fall inn kjøttvarene som halvfabrikerte skrotter, og han aner at han tenker slike unyttige retningsløse tanker for å slippe å befatte seg med Apollo-artikkelen, arbeidet som ligger foran ham.

   Han rives ut av tankerekken foran kjøttvarebutikkens utstillingsvindu ved at en mann dulter borti ham, hardt og bestemt, før han kjenner en hard finger stikkes inn mellom skulderbladene. Djerv Josen skvetter til, snur seg og ser på personen som henvendte seg til ham på en særs innpåsliten, nesten pubertal måte. Det er en mann. Mannen er knøttliten, faktisk et halvt hode lavere enn Djerv Josen. Vedkommende kan være i tredveårene. Det svarte håret hans er uryddig, står til alle kanter, som om han nettopp var stått opp, gikk rett fra sengen og ut på gaten. Øynene hans har en merkelig glød, som hos febersyke eller mennesker som er i mental ubalanse. Han stammer litt, leter etter ordene, før han sier:

   "Du vet, det blodet som blir igjen i plastposene når man har tint opp kjøttet ..."

   "Ja," svarer Djerv Josen.

   ... "Kan man drikke det?"

   Djerv Josen åpner og lukker munnen et par ganger, før han sier, med myndig stemme som om det var et barn han snakket til:

   "Jeg tror ikke det er helt bra."

   "Ikke littegrann heller ... hvorfor ikke?" spør mannen.

   Djerv Josen drar litt på det.

   "Det kan være bakterier i det."

   "Bakterier. Sånne som du blir syk av?" undrer mannen, barnaktig.

   "Man kan bli det ja," svarer Djerv Josen.

   Mannen ser mer fornøyd enn bekymret ut. Som om han ønsket å bli syk, tenker Djerv Josen.

   "Så du tror jeg kan drikke litt. En halvliter om dagen, er ikke farlig vel? Blir jeg dårlig da?" spør den knøttlille.

   "Jeg ville ikke gjort det, hvis jeg var deg," svarer Djerv Josen idet han går et par skritt unna, fylt av ubehag fordi han ikke aner om denne mannen driver gjøn med ham, eller er splitter pine gal. Kanskje helst det siste, og Djerv Josen liker ikke tanken på at slike mennesker går løse like i nærheten av borettslaget, han tenker på sin sønn ... når han vokser opp ... på at slike galninger går løse i nabolaget, burde de ikke ha ett eller annet dagtilbud, skole, arbeid på en vernet bedrift? tenker han, og går ytterligere noen skritt vekk. Den knøttlille åpner munnen for å si noe mer, men Djerv Josen avskjærer ham.

   "Beklager, jeg har dårlig tid. Jeg må gå nå," sier han bestemt.

   Den vesle, kanskje febersyke mannen godtar det, bøyer hodet blir stående en stund og fundere med en finger i munnen, mens Djerv Josen skynder seg videre nedover gaten.

   Øyeblikket etter er han er på vei ned i fotgjengerundergangen som gjør det mulig for et gående menneske å krysse en av landets mest groteske trafikkmaskiner og komme velberget over på den andre siden. Her strømmer hver dag titusener av biler inn fra de store drabantbyene i sør, atter titusener skal ut fra sentrum, enda flere kommer til fra øst og vest, spyr ut eksos. Trafikklysene arbeider på høygir, og sett i fugleperspektiv ville veinettet og bevegelsen av biler minne om en mikroskopfilm fra det menneskelige blodårenett, har Djerv Josen tenkt; bilene er i overført betydning blodlegemene; en porsjon strømmer inn fra syd, trafikklysene skifter, strømmen fra syd og nord blokkeres og noen milliliter blod fra vest og øst får passere, og det hele styres av en slags dulgt intelligens, som fra en kjertel, en slags hypotalamus langt borte. Hvis det da ikke fra en fugls perspektiv ville vært helt tåkelagt; luften over det gigantiske veikrysset er stinn av avgasser fra diesel- og bensinmotorer. Denne skitne gassen, mettet av monoksyd, nitrogenoksyd, tungmetaller, benzen og asfaltstøv, er tyngre enn den omkringliggende renere luften. Djerv Josen kjenner den dårlige luften rive i halsen og  tenker på noe han hørte eller leste en dag; at det 20. århundre i ettertid ikke kommer til å bli kalt verken romfarten, barneoppdragelsen eller datateknologiens århundre, men bilens århundre, for er det noe som setter preg på vår tid, så er det bilen; alt annet, selv en bragd som å bringe mennesker til månen, enn si bringe et vrak av et romskip tilbake fra den, kommer i skyggen av bilen, alt kommer i skyggen av bilen, alt er hyllet inn i eksos, og mang en gang har han tenkt at vi lever i et bilhelvete, det er et helvete for fotgjengere og syklister, astmatikere, barn i barnevogner, gamle og unge, kvinner og menn, hunder, rotter og fugler, som må puste inn de giftige avgassene og som hele tiden står i fare for å bli kjørt rett ned, og det er et helvete for den som kjører og som må slite med frostdekte frontruter på kalde vintermorgener, med lumsk underkjølt regn, med trafikkorker, som må kjøre halve byen rundt for å finne en parkeringsplass, til helvete med bilen, tenker Djerv Josen, som arbeider og tjener til sitt daglige brød på en bensinstasjon. Hans neste artikkel for det populærvitenskapelige magasinet Pi skal bli et hatmanifest mot bilen, men hvilke nye vinklinger kunne han finne?, det meste er vel sagt, uten at noen bryr seg om det så oljeselskapene danner mektige multinasjonale selskaper med forgreninger langt inn i departementene, tenker han, verden er i ferd med å gå av stag, og det mye på grunn av bilen, på oljeselskapenes makt, på at USA, verdens ledende stormakt, så å si har gitt bilen fritt leide, tenker han der han står midt nede i fotgjengerundergangen, og han angrer på at han i det hele tatt gikk denne veien. Hvorfor beveget han seg ikke oppover i høyden, i retning boligstrøkene oppe i lien, åsryggen, der luften er betraktelig renere, når det var spasere han skulle?